...ja, og sånn går nu dagan...

Dommen fra ortopeden i Fredrikstad var fire uker til på krykker/i rullestol. Det var om mandagen. Så nå er det snart bare tre uker igjen! Fram til da tror jeg det blir å plage en fysioterapeut jevnlig, sånn at jeg faktisk klarer å humpe rundt på krykker innimellom. Ble knekt opp på fredag, så får vi se om det holder, de siste dagene har jeg ikke klart å humpe rundt mye... Men, jeg har jo den blå fare, og Pels Angels er stadig på tur.

Til guttas store glede får de nå også løpe løse igjen, Terkel rev opp en klo for ca. fjorten dager siden, og da var det tur til dyrlege, bandasje, krage (yak! hilsen Ilunga), innesokker og utesokker, vasking og smøring. Kloen har lukket seg igjen nå, og vi klarte det uten noen infeksjoner! :)

Og livet altså, det er løpe løse og luuuuukte på alt det gode rundt oss. Terkel skal erte Ilunga til å løpe fort fort fort etter seg, før han innhentes og behørig beknøvles. De bytter på de små, inne er det Terkel som skal knøvle Ilunga. Demokrati. Begge gutta går i sele på tur nå, og det er særdeles viktig at Ilunga får av denne før lek skal skje, med sele på leker ikke den lille. Terkel derimot gir f i det, så her kan selen sitte på. Himmel.

Gutta er himmelvidt forskjellige, Terkel er miljøsterk som bare den så vidt jeg kan se, uvøren med kroppen, og kaster seg ut i hva det nå måtte være. Ilunga er stikk i mot som kjent, bekymrer seg for om han nå skulle ripe opp en klo, om det båndet er under magen min!, om det er farlig med den høye lyden?, og hva om vi ikke rekker middagen da mamma?

Jeg er sjeleglad for at jeg tross alt kommer meg ut med gutta om dagen, og at jeg kan le og smile med de der de løper rundt og bare elsker livet. Det gir energi å se to hunder som bare kooooser seg altså.

Jeg savner å trene hund. Jeg savner meningsutvekslinger, humor, drittslenging med positivt fortegn, og læring jeg får i Team Kanalt. Jeg savner å kunne gå. Nå er det tre uker igjen - så kommer det seg. :)